Nervesystemet har i flere år interessert meg stort, både når det kommer til smerte og trening, mine to største interesseområder. Det er så spennende å se hvor mye hjernen har å si når det kommer til smerte og behandling, og likeledes til trening, bevegelse og adaptasjon. Sistnevnte er muligens det jeg ser på som det mest spennende med vår kropp, nemlig adaptasjon- også kalt tilpasning. Dette handler om hvor raskt kroppen, hjernen vår og nervesystemet vårt tilpasser seg nye mønstre. Hvor fort det gikk fra vi såvidt kunne rulle rundt som babyer til vi løp rundt som gærne veddeløpshester mindre enn ett år senere. Fra trehjulssykler til å sykle uten hender bare på bakdekket. Fra 20 kg til 200 kg i markløft. Fra første gang man holder i en gitar til det etter hvert stemmer helt perfekt og du spiller selv de vanskeligste sangene uten problem. Du er 16 år og det er første gang du setter deg bak rattet, aldri kjørt bil før, og nå må du plutselig kontrollere ratt, gass, brems, clutch, blinklys, andre bilister og lyskryss på samme tid. Snakk om multitasking. Alt handler om øving. Vi er kapable til det meste, så lenge man belaster kroppens systemer gradvis og gir de tid til å tilpasse seg.

Nervesystemet i praksis
Jeg har lyst til å dele en liten historie nå i starten av artikkelen. Denne er fra da jeg var yngre. Som mange andre gutter på denne tiden, var jeg oppslukt av fotball. Jeg dro tidligere på skolen for å spille fotball før første time, jeg spilte fotball i alle friminuttene og jeg løp ut med matpakken og melka i den ene hånda og fotballen i den andre når skoleklokka ringte for matfri. Da jeg kom hjem satt jeg og en kompis å spilte Championship Manager 1 på den gamle stasjonære PC´en. Dette var i 94/95. Jeg var 9 år. Etter middag var det enten fotballtrening, ut på lekeplassen med fotballen eller fotballkamp. Alt handlet om fotball i denne tiden. Jeg var blant de bedre i klassen og fikk tidlig kapteinsbindet og midtbaneplassen jeg alltid ønsket meg. Jeg hadde spilt MYE fotball opp gjennom årene. Det var bare ett problem. Jeg kunne ikke trikse. Jeg spilte fotball hele tiden, men jeg hadde ikke trent på hvordan jeg skulle klare å holde ballen i lufta. Flere av kompisene mine var skikkelig gode til dette, mens jeg hadde ikke øvd på det i det hele tatt. Trikserekorden min på denne tiden var kanskje akkurat tosifret. Jeg ville bli bedre til å trikse, men jeg brukte ikke nok tid på det. I hvertfall når kompisene mine var så gode til det, da rømte jeg heller fra «problemene» og viste ingen at jeg ikke kunne trikse. Dette varte kanskje i ett år til jeg bestemte meg for at nå MÅTTE jeg bli bedre til å trikse. Jeg brukte 20 minutter hver dag ute i hagen rett etter skolen (da var det ingen hjemme), slik at ingen skulle se hvor dårlig jeg var til å trikse. Jeg husker jeg var utrolig frustrert i starten. Det ville seg bare ikke. Jeg ga opp i et par uker, til jeg startet på nytt igjen. Jeg SKULLE få det til. Ettersom ukene gikk løsnet det skikkelig. Det ble både 20, 50, 100, 200, 500 og til slutt endte jeg på nærmere 1000 i ny trikserekord. Jeg var overveldet og aldri kjent på en slik lykkerus før. Jeg hadde klart det! Noe jeg hadde brukt så lang tid på. Til slutt kunne jeg stå i søvne og trikse flere hundre ganger. Jeg trengte ikke anstrenge meg en gang. ENDELIG! Poenget med denne digresjonen er at alle starter på et sted hvor de må lære seg noe for første gang. Det er viljen og gjennomføringskraften du har til at det skal skje, som faktisk betyr noe- ikke nødvendigvis talent. Enkelte lærer mye raskere enn andre, men alle har vel hørt klisjeen om at «hardt arbeid slår talent når talent ikke jobber hardt nok». Det jeg ikke tenkte på denne gangen, men som jeg har tenkt mye på i ettertid ettersom kunnskapen har blitt større er «hva er det som skjer i kroppen når man får til noe man ikke har fått til før?». Her er nervesystemet veldig spennende. Bruker man nok tid på noe, så vil man til slutt få det til. Etter hvert vil dette også automatiseres. Av de tusen sparkene jeg gjorde i trikserekorden min, så var det de 20 første som var de vanskeligste. Etter det gikk det bare på automatikk. Når du var kommet inn i en rytme, klarte å slappe av og samtidig fokuserte på oppgaven, så hadde man full kontroll. Nervesystemet mitt og kroppen min hadde vært i denne situasjonen mange ganger tidligere og hadde tilpasset seg dette mønsteret. Når jeg går ut på løkka nå for å spille ball, klarer jeg fortsatt å trikse opp mot 500 uten så store problemer. Nervesystemet lagrer tidligere oppgaver. Det skapes nye vaner. Akkurat som det er å sykle. Når du setter deg på sykkelen, vet kroppen eksakt hva den skal gjøre, til tross for at den ikke har gjort dette på lang tid. Du trenger ikke tenke at nå må jeg holde balansen, tråkke venstre fot ned, tråkke høyre fot ned, svinge, gire og bremse. Du trenger ikke trene på det. Enkelte ting bare automatiseres i hjernen vår. Det er når du har kommet til dette stadiet at du begynner å føle at alt bare stemmer slik det skal gjøre.

Tenk etter selv. Finnes det noen form for «fysiske oppgaver/bevegelser» du kanskje ikke har gjort på mange år, men som du vet at du uten problem kunne gjennomført nå, om du måtte? Noe som du vet er så innarbeidet i nervesystemet ditt at du ikke engang trenger å anstrenge deg for å få det til? For eksempel å slå hjul, hoppe tau, spille en låt på piano eller strikke? Hadde du derimot fått beskjed om å gjøre noe du aldri hadde prøvd før, vil det være mye vanskeligere. Dette til tross for at det kanskje er en mye «enklere» bevegelse/oppgave i utgangspunktet. Alt handler altså om mønstrene og banene som nervesystemet ditt har innarbeidet seg tidligere.



Vaner
Det er ofte jeg går rundt å tenker på hvor mye vi legger vår lit til vaner og rutiner i hverdagen (mulig det bare er jeg som er rar som tenker på dette). Det startet bare som en ny bevegelse eller som en ny oppgave for oss, men som til slutt ble vår vane i akkurat den oppgaven det gjelder. Se for deg noe så enkelt som å spise med kniv og gaffel. De fleste gjør det minimum én gang om dagen. Vi lærte det som barn/ungdommer. Hva bestemte at du nå holder kniven i høyre og gaffelen i venstre? Nå tenker du ikke på det, du bare gjør det. Av vane. Slik er det egentlig med det meste vi gjør i løpet av dagen. Livet vårt handler om vaner og rutiner. Hva du har tilegnet deg av bevegelser, oppgaver og mønstre tidligere. Hvordan du pusser tennene på samme måte hver morgen. Hvordan du tar på deg t-skjorten. Hvordan du knyter skolissene dine. Hvordan du sitter på jobben. Hvordan du startet å telle trappetrinn når du gikk i trappa, og nå klarer du ikke slutte med det. Alt dette er ikke noe du trenger å tenke over, du bare gjør det. Hjernen og nervesystemet har automatisert disse oppgavene. Neste gang du skal knyte skolissene dine, prøv å gjøre det på en annen måte enn du har gjort tidligere, og se hvor vanskelig det er å bryte mønstre som allerede er godt innarbeidet.

Kroppen vår har utrolig godt av å lære nye mønstre hele tiden. Når var det sist at du la ned masse arbeid og innsats i å lære noe nytt? Eller videreutviklet noe du allerede har brukt tid på tidligere? Ofte går man å stamper i den samme grøten og forholder seg veldig til komfortsonen. Det er sunt både for hode og kropp med nye impulser.



«Dirigenten og Pianisten»
Hvordan fungerer alt dette når det kommer til trening da? Hvorfor hjelper trening og øving deg til å lære nye oppgaver, bevege deg bedre eller å bli sterkere? Hva skjer i lillehjernen og hjernebarken? Hjernen din lærer etter hvert å hemme eller stoppe uønskede bevegelser. Den aktiverer nerveceller som hemmer uønskede bevegelser, slik at bare de ønskede bevegelsene kan skje. Det krever tid og trening for at hjernebarken og hjernestammen skal lære seg nye bevegelser og i denne sammenhengen- bevege kroppen bedre og mer effektivt. Å lære nye ting gjør at nervecellene i hjernen din etablerer nye forbindelser med andre nerveceller. Når du lærer mer og noe nytt, danner nerveforbindelsene dine et mer komplekst nettverk (kan se ut som edderkoppens spindelvev).

Lillehjernen hjelper hjernen til å finkoordinere muskelbevegelser. Lillehjernen kan sammenlignes med en dirigent i et orkester. Dirigenten ser musikken som den er skrevet og hører musikken slik den spilles. Om det blir en feil et sted i orkesteret, prøver dirigenten å fikse det ved å få noen av musikerne til å spille høyere, mykere, raskere eller langsommere. Lillehjernen fungerer på samme måte for kroppen vår. Den finjusterer våre bevegelser. Lillehjernen får informasjon fra motorisk cortex og fra sensorer i ledd og muskler. Den kan sammenligne disse to typer informasjon og endre kommandoene til musklene. Når lillehjernen ikke fungerer riktig, som når en person er full, kan personen ikke finkoordinere musklene og bevegelsene på samme måte. Alkohol sakter farten til nervecellene og gjør at aktiviteten blir forsinket. Som et resultat av dette kan personen snuble og sliter med å gå på en rett linje. Lillehjernen bruker mye kortere tid på å justere handlingen enn det vil ta å endre handlingen til noe helt annet. Har man bestemt seg for en ting man ønsker å gjøre, tar det syv ganger så lang tid å endre dette i forhold til hva det ville ha gjort hvis man bare trenger å justere den riktige handlingen.

Hvis man kan se på den motoriske cortex´en som et piano, så har hver muskel og område på kroppen hver sin tangent.

«Det er for eksempel stor forskjell på hvilken melodi jeg og Cristiano Ronaldo klarer å få frem når det gjelder å spille fotball. Han spiller Backstreet Boys mens jeg er tonedøve Tommy som høres ut som en tørr svamp på tavla.»

Hvilke bevegelser som skjer handler om hvilke tangenter pianisten treffer. Klarer pianisten å treffe de riktige tangentene og samtidig ha en flyt, bestemthet og ryddighet i hvordan han spiller, så vil han skape god musikk og lage et helt fantastisk stykke. Er det derimot ukoordinert, uten flyt, ikke bestemt eller uryddig, vil det ikke skape gode melodier fra pianoet. Slik er det også når vi beveger oss, gjør ulike oppgaver eller øvelser. Derfor er det viktig å se på seg selv som en pianist når man skal utføre ulike oppgaver effektivt. Det handler om at hjernen klarer å finne de tangentene som passer til de ulike oppgavene. Hver tangent representerer en muskel og et område og disse vil man også at skal kobles til riktig tid/oppgave/bevegelse.

Se på dette eksempelet. Du starter med en øvelse du aldri noensinne har gjort. Det blir som å spille piano for første gang og kroppen aner ikke helt hvilke tangenter den skal spille på. Det samme skjer med kroppen når noe nytt kommer. For eksempel når du skal ta en knebøy, et markløft, en vending eller et rykk. Hjernen vår kjenner ikke til oppgaven og trenger trening og øving for at det skal bli bedre. Ikke bare øving i seg selv, men GOD øving. Det er bedre å øve perfekt i 20 minutter enn å øve på halv maskin i 1 time. Det kan være at du starter som en pianolærling, men etter hvert begynner å spille bedre og bedre musikk. Kroppen og hjernen begynner å danne nye, gode og hensiktsmessige motorprogrammer om en aktivitet den aldri har gjort før. Til slutt automatiseres dette og du trenger nesten ikke tenke på hva du skal gjøre siden kroppen allerede kjenner igjen oppgaven og har gjort dette mange nok ganger til å si at: «nå fikser jeg dette på egen hånd uten at du trenger å tenke så mye».

«Alle starter som lærlinger her i livet, og hva man bruker tid på er det man blir god på.»

Hjernen og nervesystemet er fantastisk i så måte til å tilpasse og adaptere seg nye aktiviteter og oppgaver.