HVA ER INFLAMMATORISK TARMSYKDOM?

I Norge har vi 12 000 mennesker med inflammatorisk tarmsykdom og sykdommen ser ut til å øke i den vestlige delen av verden.

Hva er inflammatorisk tarmsykdom?

Inflammatorisk tarmsykdom eller inflammatory bowel disease som det heter på engelsk (forkortes IBD) er en fellesbetegnelse for tilstander som forårsaker kronisk inflammasjon i tarmen. De vanligste sykdommene er ulcerøs kolitt og morbus crohns.

IBD blir sett på som en autoimmun sykdom, hvilket betyr at immunforsvaret oppfatter komponenter i egen kropp som fremmede og dermed forårsaker en immunreaksjon overfor egne celler og vev.

Symptomene på IBD kan være magesmerter, oppkast, diare med eller uten blod, feber, vekttap, tretthet, rektalblødning og næringsmangel.

Årsak

Man vet ikke med sikkerhet hva som forårsaker IBD, men at det sannsynligvis skyldes en kombinasjon av arv og miljøfaktorer. Man ser blant annet at man har større risiko for å utvikle sykdommen hvis en av foreldrene eller et søsken har IBD.

IBD i Norge

I Norge er det ca 12 000 mennesker som har enten ulcerøs kolitt eller morbus crohns sykdom. Insidensen av ulcerøs kolitt er på ca 12 per 100 000 innbyggere, mens insidensen av Crohns er ca 6 per 100 000 innbyggere. Man har sett en økning av insidens av Crohns de siste årene og da spesielt hos barn og ungdom. Sykdommen debuterer hos de fleste i ung voksen alder 20-30 år.

Selv om ulcerøs kolitt og morbus crohns har mange likhetstrekk, så har de også noen forskjeller som skiller de.

Lokalisering

Morbus crohns kan forekomme i hele fordøyelsessystemet fra munn til anus, mens ulcerøs kolitt forekommer primært i tykktarmen, men kan i de verste tilfellene også påvirke siste del av tynntarmen. Det vanligste stedet man ser inflammasjon og vevsforandringer hos morbus crohns er i terminale ileum som er overgangen mellom tynntarmen og tykktarmen.

Sykdom i ileum kan føre til økt risiko for gallestein fordi det fører til en reduksjon av gallesyre resabsorbsjon i ileum og dette gjør at mer galle går over i tykktarmen, noe som resulterer i økt kolestrol/galleforhold i galleblæren og igjen gir en økt risiko for gallestein.

Man ser også en økt risiko for nyresteinsykdom hos personer med morbus crohns pågrunn av unormal stor reabsorbsjon av oxalat fra tykktarmen i situasjoner med fettdiare. Den vanligste formen for nyrestein er oxalatsteiner. Dette fører til at mer oxalat skilles ut i urinen hos personer  med fettdiare og derfor er de i risikosonen for å få nyrestein.

Utvikling

Det er også et skille på hvordan sykdommene utvikler seg. Ulcerøs kolitt utvikler seg nesten alltid fra rektum og videre i tykktarmen kontinuerlig. Hos morbus crohns kan det utvikle seg flekkvis og det kan derfor være friskt vev mellom to segmenter som er rammet av sykdom.

Påvirket lag

Ved ulcerøs kolitt går inflammasjonen igjennom tarmveggen og til mucosa laget som er det innerste laget i tarmveggen. Det kan i enkelte tilfeller gå dypere og ned til neste lag som er submucosa. Hos crohns sykdom kan sykdommen gå igjennom alle lag (transmural) hvilket betyr at inflammasjonen kan gå fra mucosa og helt inn til serosa som er det ytterste laget i tarmveggen. Dette gir mennesker med morbus crohns  en økt risiko for utvikling av fister.  En fistel er en falsk passasje mellom to segmenter. Det kan for eksempel være en passasje som utvikler seg fra tarmen og ned til vagina hos kvinner og fører til at tarminnholdet kommer ut fra vaginaen.

Det kan også føre til en passasje som fører til at tarminnhold kommer ut i bukhulen, noe som kan resultere i bukhinnebetennelse (peritonitt).

De som har morbus crohns er også mer utsatt pågrunn av penetreringen gjennom alle lag i tarmveggen for å få forsnevringer i tarmen. Dette skyldes fibrose som forekommer når det gjentatte ganger er inflammasjon i tarmen. Fibrose er arrdannelser og gjør at slimhinnen blir tykkere og i alvorlige tilfeller kan det føre til en blokkering i tarmen som kan føre til tarmslyng. Denne type arrdannelser kan ikke behandles med medisiner og må opereres vekk for at vedkommende skal få bedring av sine plager.

Hos mennesker med ulcerøs kolitt kan det meget sjeldent forekomme alvorlige komplikasjoner som gir hull på tarmen (perforasjon).

Hvordan stilles diagnosen

Det kan være vanskelig å stille diagnosen da symptomene hos mange varierer i veldig stor grad fra milde til veldig sterke symptomer. Sykdomshistorien kan gi en indikasjon til at det er nødvendig med videre utredning. Man starter derfor ofte med å ta en blodprøve og avføringsprøve.

Det er  markører som kan tyde på at man har en inflammasjon pågående i tarmen og dette kan testes ved en avføringsprøve som kalles en fecaltest. Fecaltesten måler noe som kalles calprotectin i avføringen. Calprotectin er et protein som hovedsakelig finnes i nøytrofile granulocytter der det utgjør mer enn 60 % av totalprotein i cytoplasma. Normalverdier er opptil 50 mg/kg for voksne. Ser man verdier som er langt over dette, så kan det være en indikator på at det foreligger en organisk sykdom i mage-tarm. Denne avføringsprøven brukes også ved kjent IBD for å bedømme sykdomsaktiviteten eller effekt av behandling med medikamenter.

Har man først fått utslag på denne avføringsprøven, så er det vanlig å bli henvist videre til en koloskopi hvor man undersøker tykktarmen og en liten del av tynntarmen ved hjelp av et koloskop som føres opp igjennom endetarmen. Her vil man kunne se innsiden av tykktarmen og ta vevsprøver (biopsier) som kan undersøkes nærmere under et mikroskop for å fastslå en diagnose. Det kan også i mange tilfeller være nødvendig med supplerende undersøkelser som gastroskopi, CT av colon, MR av tynntarm m.m.

Sykdommen behandles ofte med medisiner som kortisonpreparater, immundempende medikamenter eller biologiske medisiner, men det er litt forskjellig hvilke medisiner som brukes avhengig om du har ulcerøs kolitt eller morbus crohns.

Det er også mange mennesker med IBD som opplever bedring ved kostholdsomleggelse. Mer om dette i del 2 som handler om kosthold ved inflammatorisk tarmsykdom.