Matvareintoleransetesting er om dagen mye i media. De som tilbyr slike tester får i daga " så hatten passer" av etablert medisin og de gjør selvfølgelig det beste de kan for å forsvare seg mot kritikken.

Før vi går videre er det viktig å poengtere at denne artikkelen ikke tar et standpunkt til om dette er rett eller feil, men bare forsøker å se det litt objektivt.

Bakgrunn

Ulike tester skal kunne vise om du tåler ulike matvarer eller ikke. Utslag av ulike antistoffer skal i henhold til teoriene kunne påvise om dette er noe du bør spise eller eliminere. Teorien er enkel. Reagerer du på mat bør du la være, på lik linje som om du har stein i skoen så bør du ta den bort. Spørsmålet er stort sett om disse testene er troverdige eller ikke. Steinen i skoen er enkel å se mens å måle reaksjoner i kroppen basert på mat er ikke fullt så enkelt.

De fleste av oss har vel en eller annen kjennskap til noen som ikke tåler en viss type mat. Når jeg sier tåler så mener jeg at de får en viss form for reaksjon som er ubehagelig. Det er ingen tvil om at det kan være mange faktorer som gjør at man vil kunne reagere på mat, men generelt så er det i noen tilfeller slik at ubehagelige reaksjoner på noen matvarer rammer noen på lik linje som noen reagerer på gress, pollen eller hund.

De fleste som er allergiske mot pollen behøver ingen blodprøve for å bekrefte dette, de merker det ofte selv. Og jeg tror også at selv om en eventuell prøve skulle si det ene aller det andre så er individets oppfatning av hva som skjer det viktigste.  Det betyr at et sted må man kunne tro på individets oppfatning av sin egen kropp.

Problemet blir i mange tilfeller når man spekulerer. Man er ikke sikker og en eventuell blodprøve kan gi det siste argumentet for å tro eller mene man er intolerant mot noe. Det finnes mange eksempler på mennesker som virkelig opplever at de blir dårlige av noen matvarer, men der blodprøver ikke slår ut allikevel. Skal man da si til individet som har opplevelsen at det bare er tull...?

1,2 millioner nordmenn har tatt slike tester og for noen er dette selvsagt stor butikk. Det i seg er det ikke noe galt i. Det finnes mange varer i dag som selges som kanskje ikke ville fått den etiske gullmedaljen, men som allikevel selges og kjøpes og som også for noen gjør en positiv forskjell. Dilemmaet ligger når man setter skolemedisin og dette opp mot hverandre, da må man velge side og den med de fleste argumentene vinner selvfølgelig. I dette tilfellet betyr det at det sannsynligvis er medisinen som går av som den moralske vinner.

Men, også i medisin spiller man mye på både feilaktige konklusjoner og studier og bruker placebo effekten for alt den er verdt. Ben Goldacre som har skrevet boken Bad Medicine har mange eksempler der også skolemedisin kommer til kort når det gjelder argumentasjon og bevis. Derfor skal man være forsiktig med å kaste for mye stein i glasshus. I tillegg vet vi at ting endrer seg, kanskje matintoleranser er mer utbredt enn vi i dag forstår...eller kanskje ikke. Det vil tiden vise.

Forskningen rundt denne typen tester er mangelfull i dag. Om det ikke var det ville dette ikke vært en debatt. Vi lever ikke i et samfunn der vi "brenner hekser" lenger, men i stedet forsøker å finne ut hva vi kan  gjøre bedre. Derfor synes jeg man skal se begge siders sak.

Ja, det er nok noen individer som reagerer på ulike matvarer og om en slik test og en endring av kostholdet forbedrer individets oppfatning av hvordan de har det så er det som det skal være. Det er pasienten som er i fokus og dersom han/hun føler seg bedre er dette oppnådd.

Nei, man skal ikke være ukritisk til slike tester og i noen tilfeller er det sikkert ikke helt korrekte resultater, men det betyr ikke at alt og alle som er knyttet inn i dette er like uprofesjonelle og bare ute etter å tjene penger. Man bør streve etter å utvikle forskningen og lete etter elementer som får pasienten bedre og i noen tilfeller handler det også om å prøve nytt.

Til syvende og sist handler dette om flere ting:

1. Skal man bare gjøre ting som kan dokumenteres og ikke forsøke annet
2. Skal man ikke la individet velge selv hvordan de vil håndtere sin egen helse
3. Hvem skal bestemme hva som er riktig og galt

Personlig har jeg opplevd at individer med sterk overbevisning sier at de føler seg bedre når de unngår noen matvarer. Hvem er jeg til å si at det ikke stemmer bare fordi jeg ikke tror på bevisene eller har sett nok? På ander siden har jeg også møtt individer som mener de nesten ikke kan spise noe som helst og der kostholdet virkelig har blitt et fengsel og de føler seg allikevel ikke bra.

Har du noen tanker?