Min reise i treningsverden

Nå byr jeg på meg selv slik at vi kan bli bedre kjent. Så her kommer et utdrag av min historie så langt, som har dannet grunnlaget for hvorfor jeg driver med det jeg gjør i dag og hvorfor jeg kan mener jeg kan uttale meg om temaer som kropp, prestasjon, helse, idrett mer mer. Her er det to parallelle historier, den ene handler om min reise i treningsbransjen og den andre om min personlige reise i treningsverden. Jo nærmere samtiden vi kommer desto mer fletter historiene seg sammen.

Sånn helt grunnleggende

Jeg er en halvt gresk, halvt norsk Oslo-jente fra Bekkelaget/Nordstrand der mamma og pappa bor.  Jeg har to yngre brødre. One big, happy family! Vi har bodd i Italia (Roma/Parma), Bergen og Oslo, men aller mest på Bekkelaget i Oslo. Der var det flott å vokse opp og masse fritidsaktiviteter å drive med. Jeg har hvert innom ballidretter, utholdenhetsidretter, estetisk idrett og riding. Jeg ser nå i ettertid av barndommen at det å få lov til å bryne meg på litt ulike fritidsaktiviteter har hvert veldig sunt for meg, selv om jeg spesialiserte meg i dans veldig tidlig.

Dancelife

Når det gjelder den rent faglige bakgrunnen min er den en kombinasjon av teori og praksis. Jeg har jeg 3-år med fagskole i dans fra Bårdar Akademiet, men jeg har danset siden jeg var ca 6 år – Alle stiler, men jeg er en moderne- og ballett jente ”at heart”. Etter Bårdar Akademiet jobbet jeg som danser, og gjør fortsatt sporadiske oppdrag for å holde gnisten og kontakten med de skjønne menneskene i et miljø som ikke er likt noe annet jeg har hvert borte i. Dansere er frie, kreative, kunstneriske, ekstremt dedikerte, trener hardt, men de fleste lever ikke som toppidrettsutøvere selv om de trener like mye (mer) som en. I årevis trente jeg 6-7 dager i uken 4-8 timer om dagen. Jeg elsket det! Kroppen var på topp. Jeg var nesten aldri syk, jeg hadde lite skader (i fht andre dansekolleger) og hadde masse energi. Både selve treningen, den strenge disiplinen, pedagogene, miljøet og det å stå på en scene var fantastisk. Det jeg ikke visste var at inni kroppen min var det strukturer som sakte men sikkert endret seg. Så kom ryggsmertene. Som danser er du skolert at ingen er interessert i å se hvor vondt du har det i musklene eller hvor sliten du er. Man puster smerten ut gjennom tennene, det vil si med et smil om munnen. Prøv det, det funker…sånn passe!

Gjennom dansen ble jeg penset innpå Pilates som en komplementær treningsform til dansetreningen, og tok etter hvert instruktørsertifisering på matte og reformer-apparat ved Pilates Room (Nå: The Room) og fikk umiddelbart tilbud om jobb. Jeg begynte med 1 time i uken i en travel hverdag og økt timeantallet med årene. Der fikk jeg etter hvert muligheten til å gi privattimer og jeg fikk da øynene opp for personlig trening.

Jeg fortsatte å ignorere ryggsmertene veldig lenge, spiste masse piller og når jeg ble varm på trening og adrenalinet kom gikk alt bedre. Sånn gikk dagene og årene. Da smertebildet ble så ille at jeg fikk problemer med å kle på meg på egenhånd, og ikke klarte dette uten at tårene presset på, hadde det gått for langt. Jeg skjønte da hvor sårbar jeg var som danser og innså at jeg måtte ha en plan B i for livet mitt. Jeg søkte Jus på UiO, men det var ikke riktig for meg og jeg hoppet av etter ett år. Tidligere hadde jeg kommet inn på Norges Idrettshøgskole, men dansingen var i full blomst og jeg måtte kjøre på. Når var tiden moden for å iverksette plan B,  og jeg søkte, tok opptaksprøven på nytt, kom inn og takket ja. Beste avgjørelsen i mitt liv! Jeg fikk toppidrettsstatus og tilrettelegging i studiet slik at jeg kunne gjøre dansejobber selv om jeg studerte. 3 fantastiske år på med Bachelor i Idrettsbiologi ble etterfulgt av et 2-årig Masterstudium , som jeg valgte å bruke 3 år på pga treningshverdagen min med mye reising og pga omfanget til studien jeg valgte å jobbe med på masteren. 6 år på NIH, der jeg har fått gode kontakter, venner og venninner for livet, møtt min ektemann og oppdaget hvilke fagområder jeg har talent (og ikke talent) for.

Vendepunktet

Smertene eskalerte ytterligere ila tiden på NIH. Jeg slet med å konsentrere meg på skolen for å sitte var det verste. Jeg måtte planlegge hver eneste bevegelse for å ikke få vondt. Når orker jeg ikke mer, tenkte jeg mange ganger. Det høres banalt ut å ha vondt i ryggen og alle får jo det av og til, men dette liknet ikke på noen ryggsmerte jeg har hatt verken før eller siden. Et vendepunkt kom da min fysioterapeut på OLT sa strengt: ”Nå må du tenke deg om litt om her: skal du danse masse nå, eller skal du kunne løfte opp barna dine om 10 år ???”. Fram til jeg var ca 24-25 følte jeg at kroppen min tålte ALT: ”kjør hardt og bit” sammen, var innstillingen min. Men nå måtte jeg tenke meg om der jeg sto nok en gang med én fot inn i operasjonssalen og livskvaliteten var mildt sagt ræva.

”Jeg tar ikke sjansen på å legge meg under kniven”, tenkte jeg. Dette SKAL jeg få til med trening. Så var det bare å gå inn for nytt rehab-regime, prøve seg frem igjen. For å holde kroppen i gang trente jeg øvelsene mine fra fysio med egen kroppsvekt og prøvde å holde på muskelmassen med sånne kjipe/trygge apparater. Og jeg skøytet! Skøytet og skøyet på ski. Det nydelige med skøyting er at du skal være så pass stabil i området bekken/korsrygg og du har ingen repeterte, ekstreme hofte- eller ryggekstensjoner i bildet. Dermed var skøyting den ENESTE treningsformen som var smertefri. Halleluja!

Gjennom skøytingen fikk jeg utløp for masse av den energien jeg vanligvis brukte i løpet av dansetreningene, og å holde formen hjalp på humør og selvtillit. Jeg hadde innsett at jeg måtte ta et langt avbrekk fra dansen dersom jeg skulle klare å kvitte meg med smerter og bedre funksjonene til rygg og bukmuskler. Dette måtte gjøres i kontrollerte former, uten ekstreme bevegelser, slik man alltid må med rehabiliteringstrening.

Vi er nå på 2.året på NIH og selve PT-sertifiseringen tok jeg som et eget fag dette året. På min studielinje var dette en spesielt prestasjonsrettet utdanning noe som gjenspeiles i måten jeg jobber på i dag. Etter avlagt eksamen startet jeg som PT på EVO Fitness i Oscarsgate, Oslo. Der jobbet allerede en klassevenninne av meg og det var gjennom henne jeg fikk lyst til å jobbe der. Vi hadde et helt fantastisk miljø på senteret og jeg føler til dags dato at det var unikt bra stemning på jobb blant oss trenere. Jeg gledet meg alltid til å gå på jobb og møte de flott kollegaene mine. Kundelisten min fylte seg også raskt opp og en stund hadde jeg ventelister. For en luksus! Foreløpig var jeg bare fornøyd.

Ny idrett, nye muligheter!

Samme året er det Ski VM 2011 i Oslo. Min mann, Eirik, jobber da som skitester for Norge og mest av alt Petter Northug Jr, og er så å si fraværende fra skole og hjemme under hele VM. Bortsett fra på én distanse, der han blir med NIH-gjengen vår ut i løypa for å drikke kakao, høre på radio og heie oss såre i halsen. Vi står å ser på at hurtigtoget går: Det er  Norge, Sverige, Russland med innslag av finsk, sveitsisk, tysk, italiensk og fransk stormer forbi. Det kommer noen små grupper med de samme nasjonene som har sluppet feltet litt etter. Vi drikker en kopp kakao, hører litt på radio og så kommer det et tog til. Bare at dette toget går mye saktere og litt mer stakkato enn det første. Toget med nasjonene du ikke ser i World Cup: Venezuela, Kenya, Brasil, Togo, Spania osv osv.

Blytungt.

”Stakkars. Til og med jeg går fortere på ski enn enkelte av de gutta der!”. Fakta.

Hvor på Eirik slenger ut: ”Kan du ikke bare gå for Hellas du da?”.

Overveier dette i ca 60 sekunder.

”Ja, det kan jeg faktisk!”

Veien videre

 Så var idéen født og nå tre år senere representerer jeg Hellas i langrenn! Jeg er inne i min tredje sesong med skirenn. Jeg fikk en av få plasser på laget til VM i Falun, og den plassen måtte jeg gå meg inn til, så gratis kom den ikke.  Neste mål er VM 2017  i Lahti. Jeg har også et øye på OL i 2018. Hva er poenget? Selvrealisering, representere mitt andre land internasjonalt, inspirere andre greske/søreuropeiske jenter til å drive med vintersport, bygge bro mellom en liten skinasjon og en stor. Rent personlig føles det godt for en jente med prestasjonshode skrudd på toppen, å kunne fortsette å pushe grenser selv om det nå er på en annen arena enn den jeg har tilhørt mesteparten av livet. Jeg får heller danse på ski.

Selvsagt er jeg ikke glad for at jeg skadet meg og måtte legge om karriereveien, men jeg får oppleve noen fantastiske ting i forbindelse med skisatsingen som jeg ikke ville hvert foruten og jeg har lært masse om meg selv.  Det at jeg ble sidetracked i dansekarrieren og ble værende på NIH førte meg i tillegg sammen med mannen i mitt liv: Min kjæreste, ektemann, trener, støtteapparat og bestevenn, Eirik. Hvordan det ellers ville gått vil jeg faktisk ikke tenke på.

I Hellas er det selvsagt bitteliten kultur for skisport, men der har sne et skiforbund og de har høye fjell. De som går langrenn har gått på ski siden de kunne stå på to bein, men de er nok best på rulleski likevel. Det er flest skiskyttere og det er vel ingen rene langrennsløpere på laget bortsett fra meg. I praksis betyr dette at de nok ikke er så gode i klassisk. De har dog respektable plasseringer i IBU cup. Hellas i langrenn er litt som Norge i turn. Enkelte er gode og konkurrerer internasjonalt, men det er ikke kultur for det og det blir få utøver å velge i. Nå er langrenn heller ingen verdensidrett...

Sum á sumarum

I takt med at jeg ble ferdig med en bachelorgrad og startet på masteren, samt økte min praktiske treningskompetanse følte jeg at jeg trengte større utfordringer i forhold til PT-kunder og også noen skikkelig fagsterke sparringspartnere på jobben som jeg kunne strekke meg etter. I tillegg ønsket jeg å bruke kompetanse min i fysiologisk testing på en testlab. Derfor var det på tide med et sceneskifte og jeg fulgte etter en god kollega til Magnat Performance Center. I jobben som idrettsfysiolog og Performance Coach på Magnat Center får jeg også utvikle meg en del faglig og får jobbe med mye forskjellig innen idrett og helse, men har muligheten til å drive mye med langrenn. På Magnat jobber jeg også med AFPT-foreleser Tomas Fjeldberg og det var han som satte AFPT og meg i kontakt, og gjorde at jeg landet det som for meg er ”verdens beste jobb”, å få undervise og coache dere sultne, lærevillige PT-studenter.

Å ha drevet med organisert fysisk og teknisk trening i over 24 år har formet meg som person og fagperson. Jeg er langt fra utlært og elsker å lese, og å lære både teoretisk så vel som praktisk fortsatt. Det skal jeg gjøre så lenge jeg lever! Treningsvitenskapen står ikke stille, heldigvis. Akkurat nå har jeg en slags liten akademisk "pause" nå etter masteren, men har et ønske om å ta en doktorgrad og jobbe mer med forskning på sikt. Så nå jobber jeg videre med et prosjekt i en forskningsgruppe på Seksjon for fysiskprestasjonsevne på Idretthøgskolen. Fagnerd, men elsker det!

Jeg har lært meg at veien blir til mens man går, og at ikke alt går som planlagt betyr ikke nederlag, men at nye eventyr venter deg.