Å rehabilitere betyr "å igjen gjøre i stand til". En trener eller terapeut sin første oppgave er "do no harm", men om uhellet er ute er det vår oppgave å få individet raskest mulig tilbake til aktivitet og da i BEDRE stand en individet var før skaden.

Den tradisjonelle måten å gjøre dette på er å benytte seg av lette vekter og mange repetisjoner. Er dette det optimale? La oss se litt på fysiologi.

Alle som har forståelse av trening vet at om muskelfibre ikke benyttes, tilbakedannes de. Vi jobber hovedsaklig med tre typer muskelfibre: utholdende, eksplosive og utholdende og eksplosive, men ikke utholdende.

I en hypotetisk skadet fotballspiller med kneskade, vil den tradisjonelle metoden med lett belastnimg, gjerne balanseputer og mange repetisjoner trene og aktivisere de utholdene fibrene, grunnet den lave belastningen. Resultatet blir en forskjell på det skadede ikke-aktive benet, mot det friske aktive benet. Alle terapeuter er enige om at en av de største årsakene til re-skade er bilaterale forskjeller. Hvorfor er da vår rehabilitering med og skaper dette problemet?

I en optimal verden vil rehabiliteringen trene alle muskelfibre, noe som krever tung belastning og/eller akselerasjon i utførelsen. Det er ogspå bevist av forkningen at eksentrisk trening fortrinnsvis rekrutterer raske muskelfibre og det er derfor indisert å også benytte seg av dette i rehabilitering.

La oss følge forskningen og trene tyngre for å rekruttere alle nødvendige muskelfibre, benytte oss av eksentrisk trening og gjøre individet "igjen stand til"; rehabilitert, raskere enn før. Tross alt er det resultater som skiller de dyktige fra de som ikke er det.